Tirsdag 14. november hadde Jan Henrik Jensen et leserinnlegg der han sier at havvind ikke er lønnsom med henvisning til vassdrags- og energidirektør Kjetil Lund. I kraft av sin stilling burde jo Lund være en perason å lytte til. Jeg forstår godt Jensens bekymring og den deler jeg med ham.

Havvind inngår i den «grønne omstillingen» som er et tema jeg tidligere har tatt opp i avisa i håp om å få politisk oppvåkning omkring hva som foregår i satsingen på fornybare energikilder. Jeg tror mye bør forbedres slik at vi lykkes med den grønne satsingen. Å drive denne debatten i en høyst lokal avis som Lindesnes avis er kanskje blåøyd hvis målet er å oppnå noe nasjonalt, men på den andre siden er vi tett på våre lokale politikere som ordfører Andersen og varaordfører Tronstad Sagebakken som har viktige kontakter og tidvis egen fot inne på selveste Løvebakken og i regjeringskvartalet. Da får vi se hva de vil og eventuelt kan gjøre.

Jeg vil rette oppmerksomheten mot de politiske og teknologiske prosessene som styrer den grønne omstillingen og hvorfor de kan føre oss galt av sted. Vi er flere pensjonerte ingeniører med livslang arbeidserfaring fra norsk og internasjonal olje- og gassindustri som snakker sammen og bekymrer oss over hvordan søket etter fornybar energi forvaltes. Jeg skal eksempelvis begynne med å gå tilbake til det som skjedde med satsingen vår på tidevannskraft i perioden 2000 til 2010, en tragisk historie i nær fortid som står i fare for å gjenta seg med havvinden, noe vi selvsagt ikke ønsker.

For 20 år siden ble tidevannet spådd å bli den evigvarende, fornybare energikilden og hundrevis av millioner ble svidd av på testanlegg i Kvalsundet ved Hammerfest og Gimsøystraumen i Lofoten pluss mye mer, alt basert på store og små propeller som skulle snurre rundt i tidevannsstrømmene for å drive generatorer. Propell-konseptet som ble benyttet var grunnleggende feil og det hele kollapset da Morild 2-anlegget klappet sammen i 2010. I ettertid innrømmer Enova at det ikke er noe galt med tidevannsenergien, men at konstruksjonen ikke var egnet. Anlegget i Kvalsundet ble solgt billig til Skottland der det fortsatt produserer strøm, men da til en pris som ikke matcher det norske kraftmarkedet.

Lunds bekymring for havvinden som Jensen viser til, dreier seg nok om mye av det samme, en fastlåst satsing på løsninger som kanskje ikke er teknisk eller økonomisk bærekraftige. «In-stream» tidevannsanleggene hadde absolutt sin berettigelse i et land som Norge og det var en katastrofe for det den grønne omstillingen at tanken om utnyttelse av energien i tidevannsstrømmene ble forlatt i det øyeblikket Morild 2 kollapset på grunn av feil utforming.

I lys av slike erfaringer der hundrevis av millioner ble brukt på feil konstruksjoner, ser jeg og mine pensjonerte yrkeskolleger at prosessene som fører fram til bestemte havvind-løsninger kan ha en del åpenbare svakheter. Vi ser at Energimeldingene til Stortinget og de politisk styrte institusjonene som Innovasjon Norge, Enova og lignende er prisgitt et fåtall premissleverandører ved universitetene og i kraftindustrien med egne agendaer som ikke nødvendigvis sammenfaller med det genuine målet om å skaffe verden mer fornybar energi. Driften av egne institutter, laboratorier og bedrifter er ikke alltid forenlig med veien mot det overordnede målet. Det ligger også mye prestisje i å holde fast ved det som allerede er sagt og ingen i denne runddansen liker kritiske spørsmål. Det var det heller ikke i historien om tidevannskraften. Dessuten kjenner jo alle hverandre i denne runddansen. Det kan stilles langt flere spørsmål rundt denne prosessen før den har gått for langt og kostet fellesskapet for mye til å kunne endres.

Slik dette forvaltes i dag har alternative ideer om fornybar energi ingen sjanse. Hvordan så veien fram til de valgte havvind-løsningene ut? Kanskje vår ordfører og varaordfører kan sørge for at de nødvendige, kritiske spørsmålene blir stilt. Terje Magnussen

Mandal