Norske barn må gå på skolen i mange år. Det er en plikt de ikke kan velge bort. For de må lære basale ferdigheter og tilegne seg kunnskaper. Dette betinger at det er ro i klassen og at læreren kan disiplinere dem som skaper uro og ødelegger for alle de andre. Det er ikke barna som bestemmer i klasserommet, det er læreren. Men i norsk skole er lærerens autoritet sterkt utvannet fordi eleven kan mene seg krenket, på subjektivt grunnlag, og dette skaper en fryktkultur der en lærer ikke vet om han eller hun backes av rektor og skolen selv når en elev blir disiplinert. Vold i skolen, mot lærere, er faktisk en realitet i Norge i 2024. Dette er ikke bare uverdig, men dypt sjokkerende. Slik kan vi ikke ha det.

Geir Lauvdal er opprørt over min direkte tale om dette. Det er ofte nødvendig å spissformulere, men her synes jeg fakta taler for seg selv – det faktum at en lærer kan bli utsatt for fysiske angrep fra elever. Det er ikke rart at få ønsker seg til det viktige og noble læreryrket som er så viktig.

Det er neppe «utdatert og gammeldags» å mene dette. Mine barn gikk i den franske skolen i Oslo i alle år og hadde veldig mye læringsutbytte i en «gammeldags» skole med lærere som ledet og hadde autoritet. De lærte svært mye der fordi det var ro og orden i klassen. Min norske skole i Mandal var likedan, og jeg er veldig takknemlig for mine år der.

Det sier seg selv at man må ha ro og trygghet for å lære noe og for å utvikle seg som menneske i samvær og samarbeid med andre barn. Hvordan kan vi tilby våre barn noe så horribelt som bråkete og utrygge klassesituasjoner?

Janne Haaland Matlary