Takk til Bjørn Hunt som ønsker en viktig debatt om sparetiltak. Han tar fatt i våre økonomiske problemer sett ut ifra en bedriftsøkonomisk tenkemåte. Dette gir meg muligheten til å svare på noe av det viktigste i den politiske debatten.

Jeg sier med en gang at jeg ikke tror at løsningen er en markedsstyrt kommune. Vi kan ikke drive kommunen på samme måte som vi driver skobutikker og andre privateide butikker. Målet er vi enige om, nemlig at vi skal styre kommunen til beste for alle.

Mitt utgangspunkt for en levende og god kommune er at folk også kan bo i utkantene og ikke tape pga. avstanden til sentrum. Drømmen min er at alle skal ha kort vei til skole og jobb slik at livet generelt blir best mulig og at vi bruker minst mulig tid og ressurser på transport fram og tilbake. For eksempel er det ikke en god løsning når folk som bor i Lindesnes må bruke 44 timer og 2500 kroner til bompenger i måneden for transporten fram og tilbake til Kristiansand. En bedre kollektivtransport kunne ha avhjulpet dette, men det er det ingen som tror at vi kan få til i den nærmeste fremtid.

Det er heller ikke riktig at kommunen skal skyve kostnadene over på foreldre og barn i utkantene når kommunen velger å legge ned de viktigste velferdsoppgavene. Det må ikke bli slik at hvis kommunen ikke har penger så skyver vi kostnadene over på brukerne i utkantene.

Jeg er enig med Bjørn om at vi kunne fått en kvalitetsheving av kunnskapen hos elever ved at lærerne har et større fagmiljø i en storskole og dermed lettere kan høste av den erfaringen som allerede finnes. Jeg kan imidlertid ikke være enig i at et slikt mål er det eneste saliggjørende. Vi må ikke glemme det enkle ordtaket om at vi jobber for å leve og ikke at vi lever for å jobbe. Vi trenger hverandre og vi trenger ulike ståsted for å løse fremtiden til det beste for alle.

Kommunens ressurser og potensial ligger ikke bare i hodene våre, men i stor grad i den ressurstilgangen vi har i form av jord, skog og fiske. Har ikke gårdsbruk og annen virksomhet i distriktene noen betydning for kommunen? Er alt utenom Mandal sentrum utkanter som bør avvikles slik at vi ikke kommer på denne mye omtalte Robek-lista?

Jeg legger også merke til politikernes bekymring for økonomien og jeg vet omtrent ingen ting om dette, men jeg tenker at kommunens primæroppgaver er å gi folk et best mulig liv. Sparetiltakene må ikke gå ut over velferdstilbudene som helse, skole og oppvekst. Disse oppgavene må vi prioritere først og så kan det hende at dette må gå på bekostning av å skape industriarbeidsplasser.

Våre valgte politikere drifter en kommune på samme måte som i alle andre kommuner i Norge, men vi ligger langt nede på lista over dem som er dårligst til økonomisk styring. Hvorfor er vi der? Er det ikke slik at skatteinntekter, betaling for kommunale tjenester og overføringer fra staten til sammen skal være forankret i kommunens struktur og dermed sikre et minimum av velferdstilbud til hele kommunen?

Jeg mener at en god økonomisk styring av kommunen ikke må være den samme løsningen som skobutikkene velger for å få mest mulig overskudd. Vi må først og fremst sørge for at alle innbyggerne har tilgang til offentlig tjenester og velferdstilbud uten at det skal være dårligere og dyrere å bo i Bjelland.

Petter Thilesen,

listekandidat for Rødt