Hva skjedde med tidevannskraft?

Debattinnlegg

Torsdag 30. mars hadde ordfører Even Tronstad Sagebakken et innlegg i avisen om energisituasjonen i Norge. Bakgrunnen var Energikommisjonens rapport og antakelig debatten om havvind og det som skal skje i Sodevika.

Ordføreren la fram tall fra kommisjonens rapport, nå kalt NOU 2023:3 «Mer av alt - raskere», som underbygget behovet for satsingen på havvind og dermed det som er planlagt å skje i Sodevika.

Norges behov for mer fornybar kraft

Men hva menes egentlig med denne tittelen, og hva skal gjøres «raskere» enn kraften fra havvinden som ikke kommer på mange år? Rapporten fra Energikommisjonen er trist lesing for alle som forventer at det tas et innovativt krafttak i grønn norsk energiproduksjon. All økning i produksjonen som monner, skal komme fra havvind i de to områdene i Nordsjøen som nå tildeles. Men hva skal gi oss energien vi vil trenge lenge før disse vil leverer? Solkraft og oppgradering av eksisterende kraftverk vil neppe dekke det økende energibehovet. Så hva gjør vi? Kan vi finne raskere utbygginger med andre energikilder?

Energikommisjonens totale mangel på interesse for nye «korteste» metoder for å hente ut grønn energi fra hav og land er skuffende. Det har forresten heller ikke de tidligere energimeldingene til Stortinget gjort i særlig grad, så vi kan vel ikke vente noe mer?

Her må det være mange som «sitter fast» i gamle oppfatninger. Både konvensjonell vannkraft og vindkraft er tross alt gamle teknologier. I Norge omgis vi av vassdrag og havstrømmer med enorme energimengder som kunne dekke behovet for grønn energi til evig tid, dersom de rette tekniske løsningene fantes. Og de finnes.

Energi fra både bølger og tidevann var i fokus, og mellom 2000 og 2010 ble det igangsatt flere prosjekter på tidevannskraft, som ved Kvaløya i Finnmark og i Gimsøystrømmen i Lofoten - og på bølgekraft. Etter at tidevannsprosjektene hadde «havarert» av noe ulike grunner, skrev en journalist i NRK i 2015:

«I mange år har ingeniører, ansatte i kraftbransjen og miljøbevisste forbrukere drømt om å kunne utnytte energien i havstrømmene, og kraften som kan skapes i spenningen mellom flo og fjære. Dette kunne gi fornybar energi – evigvarende energi. Tenk om de sterke strømmene i Saltstraumen ved Bodø kunne skape elektrisk kraft? Men det har ikke lykkes. Teknologien har ikke fungert godt nok – og slik energi er kostbar. Med Statoil i ryggen satset Hammerfest Energi og andre investorer på å utvikle en egen tidevannsturbin for større havdyp. I 2008, etter ni år med utvikling og minst to hundre millioner kroner i kostnader, ga de opp og flagget ut den norske tidevannssatsingen til lukrative subsidier for fornybar energi i Skottland».

Hva skjedde med tidevannskraften og hva gikk egentlig galt? Det må jo ha vært noe fundamentalt feil med de valgte løsningene. Hvorfor er slik energi for dyr? Hvorfor fikk vi aldri en skikkelig forklaring på hva som gikk galt? Hvorfor er ikke denne muligheten en del av dagens grønne løsninger?

Energien i tidevannet og havstrømmene er der jo fortsatt, men det kan virke som om ingen vil ta i dette lenger. Eller har disse historiene gått i glemmeboka? I NOU 2023:3 står det: «Lenger frem i tid kommer det mer an på hvilke politiske valg som gjøres og hvordan forbruk, teknologi, kostnader og markedspriser utvikler seg. Med 2050 som horisont er det mye som er mulig, og særlig politikken vil ha avgjørende betydning for hvordan kraftproduksjonen i Norge ser ut». Er dette en inspirasjon til å finne på noe nytt?

Vi trenger politikere som krever innovativ breddetenking i energisektoren med rom for raskere løsninger og som ikke bare lener seg på havvinden. Nå er NOU 2023:3 lagt ut til høring med frist 2. mai, og her bør alle som har en mening om grønn energi si fra hvis heller ikke de er fornøyd med meldingen. Det har jeg gjort.

Ordføreren skal ha honnør for å holde liv i energidebatten, og det er fint om han også bruker sin innflytelse i det politiske miljøet til å vekke til litt mer innovativt energifokus.

Terje Magnussen