Valentinsdagen 14. februar nærmet seg. Vi hadde redaksjonsmøte, og redaktøren ønsket at vi skulle skrive om kjærlighet. Hun orket ikke saker om amerikanskinspirert feiring og kjøpepress, hun ville at vi skulle fokusere på den opprinnelige betydningen av dagen. Her i landet har vi pleid å kalle den «alle hjerters dag», en merkedag for kjærlighet. Klarte vi å finne noen mennesker som hadde en spesiell kjærlighetshistorie som de ville dele?
Jeg visste om Unni og Siggen. To godt voksne mennesker som åpent fortalte venner og familie at de var blitt sammen - igjen. Men det er forskjell på å fortelle det til sine nærmeste og det å stå fram i lokalavisen, så jeg var spent på om de ville si ja til intervju. Men det gjorde de, etter at de voksne barna deres sa de syntes det var greit.
Unni Iversen (78) og Sigmund «Siggen» Høyland (81) var begge blitt alene og hadde det tungt etter å ha mistet hver sin ektefelle gjennom hele livet. De hadde vært sammen en kort periode i ungdommen, og da Siggens kone døde, kontaktet han Unni for å få trøst. Han visste at hun også var blitt alene etter et livslangt ekteskap.
Jeg møtte dem hjemme hos Unni på Sanden, og det var så tydelig at de var glade for hverandre. De to godt voksne formidlet uten sjenanse at de hadde funnet tilbake til gleden med livet.
Jeg kjenner meg på en måte igjen i det. Å jobbe som journalist igjen, etter 15 års fravær, har åpnet en fornyet glede. Det er så fint å ha som jobb å møte mennesker som har noe på hjertet, om det er meninger, følelser, erfaringer eller kunnskap, og videreformidle og beskrive det så godt man kan. Det er en stor glede.
Av alle saker jeg har skrevet dette året, er saken om Unni og SIggen utvilsomt den jeg har fått mest respons på. Det synes jeg er fint å tenke på.
