Hannemors fulle navn er Hanne Paula Hansen. Det navnet vil hun rett og slett ikke høre snakk om.
– Det er ingen som kjenner Hanne Paula. Jeg er Hannemor, og det har jeg vært siden jeg var bitteliten. Tenk å gi et barn navnet Paula! Har du hørt på maken? Jeg ble så ertet for det at jeg aldri vil høre snakk om det. Jeg er Hannemor, og det har jeg nå vært i 100 år, sier Hannemor bestemt og på sedvanlig vis uten å åpne for diskusjon.
Fakta om Mandal 1921 - 1931
Første minne
5. august 1921 ble Hannemor født i Ytre Sandgate 5. En måned før hadde Mandal fått bystatus, og 100-årigen husker en idyllisk og trygg barndom på Sanden.
– Mitt aller første minne er dukken min Frank. Jeg fikk ham da jeg var to år, og han var en badedokke i celluloid. Han hadde en fin sveis og trikotdress med korte bukser. Jeg vet ikke hvorfor jeg kalte den Frank, men jeg husker veldig godt at jeg og min bror Gygga (som egentlig het Trygve, red. anm.) lekte med Frank og Dukkelise i gater uten trafikk.
Melkehest til droner
Hannemor blir stille og ser undrende ut.
– Det er rart å tenke på at jeg har opplevd alt fra melkehester til droner. Jeg husker melkehestene som bøndene kom kjørende med for å levere melk, og nå jobber mitt eldste barnebarn med å fly droner. Han bor i det samme huset som jeg hadde som barndomshjem, sier Hannemor før hun plutselig bryter ut i en hjertelig latter.
– Nå kom jeg på han stakkars hestekjøreren som leverte melk til butikken over gata for oss. Da det kom biler, måtte han lære seg å kjøre lastebil. Og overgangen var nok ikke lett for ham: Hver dag fulgte vi barna med når han rygget inn i hjørnet og rev med seg vannbordet på huset. Da hadde vi det forskrekkelig morsomt, ler hun.
Like gammel som byen hun har vokst opp i - Hannemor fyller 100 år
Kamp om hestemøkka
Huset de bodde lignet på andre hus rundt familien.
– Trappa gikk ut i gata, og der lå en tram over en åpen rennestein. Der tømte vi vaskevannet. Ved siden av trappa sto en vakker rosebusk, og når melkehesten hadde lagt noe etter seg, var det kamp om å få tak i hestemøkka som gjødsel til rosene, husker Hannemor.
De færreste hadde eget bad i huset, og alle handlet melk i spann og fløte i medbrakt fløtemugge.
Fire bydeler
På 20-tallet da Hannemor ble født var det fire bydeler i Mandal. Hun kan ikke huske at folk i bydelene hadde så mye med hverandre å gjøre, bortsett fra «krigen» mellom «Støkkansgudan» og «Sandensgudan».
– Vi bodde på Sanden, og så var det Støkkan, Støa, og Malmø med Kleven.
– Hver bydel hadde egentlig alt den trengte, og vi var aldri andre steder enn på Sanden. Guttene lekte for seg, og vi jentene lekte med dukker og dukkevogn. Guttene bygde greinhytter i Furulunden, og nåde de jentene som kom i nærheten. En gang så vi en forlatt greinhytte, og vi benyttet sjansen til å undersøke den gåtefulle hytta. Det vi trodde var en lampe i taket, viste seg å være et vepsebol, så vi måtte rømme med hyl og skrik, ler Hannemor.
Hver jul og påske gikk familien til kirken, og i romjula var de i juleselskap hos familie på Malmø.
Ut over det var Sanden et selvfølgelig sentrum i universet for Hannemor.
Mye latter og mange ord
Hannemor ler ofte og med hele ansiktet og kroppen. Hun spøker og tuller, og blir glad når lytteren forstår humoren. Hun prater like mye som hun ler, og alt hun sier har innhold og sammenheng. Dette er en dame som har tålt alderen fantastisk godt.
– Det er likevel fryktelig irriterende at jeg ikke klarer alt jeg vil klare. Jeg savner å sykle til Sjøsanden for å bade, det måtte jeg slutte med da jeg ble 90. Jeg savner å plukke blåbær og hvitveis i Furulunden. Jeg savner å jobbe i hagen, og jeg savner å kunne bevege meg så fort som jeg vil. Det er rart å måtte sette punktum for alt man har lyst til. Jeg drar til frisøren hver 14. dag, men det er som å reise til Amerika. Så krevende er et frisørbesøk nå, sier Hannemor og ler hjertelig.
Hun siterer likevel ut fra hukommelsen Lars O. Røllands «Bring meg hjem til dear old Mandal» og Bjørnsons «Foran Sydens kloster» på rams. Sistnevnte er et minne fra et teaterstykke i en potetbinge da hun var liten. Billettene kostet ett øre per stykk, og endte med at hovedrolleinnehaveren segnet dramatisk om i potetbingen.
Latteren fyller hele den lyse og velstelte stua på Vestnes i 2022. Bordet er dekket med vakkert servise, og hun serverer kaffe og marsipankake. Utenfor i hagen er det like før rips, forsythia og stjernemagnolia blomstrer igjen.
– Min mormor var gartner hos Lorden på Risøbank, og min mor er født der. Mor var med å plante furuene i Furulunden, så jeg er vokst opp med interesse for både hage og natur, smiler Hannemor.
Kreativ
Hannemor hadde tidlig behov for å få ut kreativiteten sin, hun tror hun har arvet sansen for farger og mote fra sin mor.
– Jeg var vel bare 15-16 år da jeg sydde kostymer i kreppapir til nabobarna. En ble en fe og en ble en blåklokke. Da jeg var 13 sydde jeg min egen konfirmasjonskjole, med kapper og cape. Den var en kopi av min kusines brudekjole, smiler Hannemor.
Det var denne kreativiteten som førte til hennes yrkesvalg som modist.
– Jeg gikk fire år i lære hos Spillings moteforretning, og jeg har ikke tall på hvor mange hatter jeg har laget, forteller Hannemor.
Familiens overhode
Hannemor har to barn, åtte barnebarn og åtte oldebarn, og hun liker å ha oversikt over hele den store flokken.
– Jeg husker alle bursdager, navn på alle kjæledyr, og hva hver enkelt driver med. Alle har klart seg så bra, og har gjort flotte karrierer. Det er en god arv å tenke på, sier Hannemor med et takknemlig smil.
Hun har ofte besøk, men til daglig klarer hun seg fint alene, med litt hjemmehjelp til husvask hver fjortende dag.
– Jeg føler ikke at jeg bor helt alene. Ofte føler jeg et godt nærvær i huset, som om noen passer på meg. Dessuten har jeg snille naboer her på Vestnes som følger med på om lyset kommer på i huset mitt, sier Hannemor.
Barnebarnet tatoverer mormor på leggen:
Var alt bedre før?
Hannemor holder seg minst like godt som Mandal by, kanskje bedre. Hun er vakker, velstelt og sprek. Akkurat som byen.
Likevel er ikke Hannemor i tvil et sekund når det kommer til spørsmålet om hvorvidt alt var bedre før:
– Alt var absolutt bedre før, sier Hannemor svært bestemt.
– Da var det orden på ting, og mennesker respekterte hverandre. Nå er det ikke system i noen ting, det er som en gryte som alt er rotet sammen i. Det er et ork å bli 100, sukker Hannemor.
Skulle noen ønske seg svar på flere spørsmål fra de siste hundre år i Mandal, er det altså ikke tvil om hvor man skal henvende seg:
Det bor nemlig et lys levende og høyst vitalt byleksikon på Vestnes.
Slik husker Hannemor bydelene i Mandal på 20- og 30-tallet
MINNER FRA SANDEN:
– Ved siden av oss hadde vi Holby kolonial. Fru Holby kokte fløte og tok det til butikken for at det skulle stå på disken og danne snerk. Det var ekstra fint å ha stivnet fløte i kaffekoppen, for da kunne alle se at det var fløte, og ikke melk.
– Min bestefar jobbet i statens fyrvesen, og fyrlyktene lyste på parafin. Jeg husker jeg var med i fyrlykta «Bestemor» på Sjøsanden for å kontrollere den.
– De fleste hus hadde utedo. Vi var heldige i Ytre Sandgate 5, for vi kunne gå tørrskodd gjennom skjulet for å komme til utedoen. Veldig mange hadde høner i bakgården, men det hadde ikke vi.
– Vi jentene på Sanden lekte ofte i plankestablene på «Sava» (Marnar bruk). Jeg husker at Sava «blåste». Det var lyden som startet og avsluttet arbeidsdagen på Sava, og signaliserte middagspause og at pausen var over. Dette var den koselige lyden av Sanden. Husker også Rostrups båtbyggeri og Hoven teppeveveri.
– På Toftes smie skodde de hester. Fru Tofte var min gudmor, og hennes sønn Finn Tofte var en ordentlig skøyer.
– Hvis det var snø, kjørte bøndene hest og slede, og vi kunne få tigge om å sitte på. En gang satt vi på helt til Bankebroa, før bonden ba oss gå hjem. Hvis ikke hadde vi nok blitt med helt til Hogganvik.
– Pleiemoren til min onkel og min mor kalte vi «Vår Anna». Hun bodde hjemme hos oss så lenge hun levde. Hun var badekone på badehuset ved Hobde.
– Skolen vår lå der teknisk etat er på Amaldus Nielsens plass, der gikk barn både fra Støkkan og Sanden.
– Da bilene kom til byen kunne vi ikke leke på plassen foran skolen, da lekte vi i borggården. Husker at «snøplauen» sto lagret der: En diger treplog som brøytet byens «eneste» gate trukket av to hester.
– Rosenstands konditori og kafé var svært populært. Der kunne vi få kakesmuler i en pose for fem øre.
MINNER FRA STØKKAN:
– Fru Lillesund hadde en melkebutikk som også var åpen på søndager. Husker at det bodde mange enker på Støkkan, blant annet en som lagde knekk vi kunne kjøpe for fem øre. Jeg tjente litt penger på å være trillepike for en liten gutt, og de brukte jeg av og til på knekk.
– Husker barberer Spetland som bare klipte menn, og en fruktbutikk som hadde druer i tønner. Husker også advokat Koldrup og Wendt konfeksjon i første etasje på Grand hotell. Losoldermannen hadde et staselig hus på Løwenberg , der var en av mine kusiner tjenestepike.
MINNER FRA MALMØ OG KLEVEN:
– Hver jul gikk vi i juleselskap hos familie på Malmø.
– Jeg jobbet på delikatessebutikk på Malmø da jeg var 13–14 år. Der lærte jeg å lage kalvesos og leverpostei. Delikatessen hadde tidligere huset et meieri, tror jeg?
– Det lå et gamlehjem på Malmø, og Jakobsens bakeri.
– Husker at Bessesen i Kleven var av de første som fikk lastebil. Det var Bessesen som tok imot postbåten når den kom.
MINNER FRA STØA/SKÅRAN:
– Husker brannvakta i et vakkert hus av murstein på venstre side av bybroa. Det er så sørgelig at bygget ble revet, og ikke bygget opp igjen.
– På høyre side lå et hus i to etasjer som rommet biblioteket. Husker også at det lå en liten butikk som lagde brus. Husker også Brus-Reinert som kjørte rundt og leverte brus til butikkene.
– Videre oppover i Store Elvegate lå butikken til Klev som solgte byggematerialer. Bokhandel Reiersen hadde butikk der, og telegrafen holdt til i et stort hus.
– Det lå et vakkert apotek ved Klokkerbrotet. Apoteket hadde runde glassvinduer, og var veldig fint. Husker også Damman kolonial, en sykkelreparatør og Gabrielsen jernvarehandel.
– Vi feiret også «Hellige tre kongers aften» i januar, og jeg husker så flott det var når bøndene kom kjørende til gudstjeneste med hest og slede.
– Husker også godt sadelmaker Pedersen som hadde et stort, flott hestehode ute på husveggen.
– Til venstre for kirkebakken, lå Folkebadet ved Olavsbekken.
STORE ELVEGATE bandt alle bydelene sammen, og jeg husker spesielt stallene i Bondeheimsgården (Gierts Karis plass). Bøndene bodde på Bondeheimen, og overnattet i Mandal etter at de hadde vært her og levert melk og varer, og handlet det de skulle ha med seg hjem.