Debattinnlegg:
Jeg er bosatt i København, og jobber som kommunikasjonssjef i Maersk, en av verdens største shipping- og logistikkbedrifter. Jeg er nok en sånn profil kommunen godt kunne tenkt seg å tiltrekke, med bred lokal og global erfaring fra næringslivet. Og da jeg er født og oppvokst på Kige har planen i alle år vært å flytte hjem igjen. Men med alt sprengningsarbeidet i området rundt Jåbæk og Brennevinsmyra de siste årene har denne drømmen blitt tynnere og tynnere, med støv og støy døgnet rundt.
Det kan godt være at en støygrense er satt, og i en storby med liv hele døgnet vil man nok ikke kunne høre det så godt. På landet, i en sjarmerende og stille sørlandsby, oppleves bråket som en hammer i kjøkkenvasken til alle døgnets tider. Og jeg lurer også på om det kommer en mann sammen med de nye planene, som kan vaske huset tre ganger i året?
Men denne saken handler jo ikke bare om meg og mitt.
Omreguleringen av Sodevika har et omslagsradius på mange, mange mil, så jeg stiller meg spørrende til hvor lett man skyver til side påstanden om at «mange tusen berøres»? Hvor mange turister har Lindesnes kommune hver sommer? I hvor stor grad profilerer vi oss som en by med «Norges vakreste strand»? Turistbyen Mandal? Det kan vi jo bare glemme. Bråket og ødeleggelsen av naturen vil jo ha Sjøsanden som tilskuer på første rad? For ikke å snakke om Tregde Feriesenter. Men det er jo også veldig lett å være fremoverlent når det ikke påvirker en selv personlig.
Jeg har i mange år hatt med meg venner hjem, som vil oppleve Norges vakre natur. Venner fra Spania, fra England og også Danmark, som aldri har hørt om lille Mandal, har alle blitt frelst etter første besøk. De snakker om hvor vakkert det er, de snakker om hvor fredelig det er, de snakker om hvor unikt det er, akkurat dette området rundt Kige og Sodevika. Fjell og hav, side om side. Fugl og fisk.
I hele min barndom har jeg elsket å utforske skogen med både hund og hest, og min drøm var at mine barn skulle oppleve det samme. Være fri i naturen. Det kommer nok ikke til å skje. Allerede er mye av skogen tatt, og veldig tung trafikk preger veiene. Ofte er det slik at vi ikke vet hva vi faktisk har før vi mister det. Og i dette tilfellet er faren at vi mister det helt og fullstendig. Vi får det ikke tilbake for noen pris, hvis vi først går til angrep på dette området. Selv om Agder har et mål om å bli en av de sentrale regionene for utvikling av norsk havvind, hvorfor er det en selvfølge at Mandal skal med? Som «københavner» er det ekstremt vanskelig å forstå hvorfor man ikke gjør mer for å beskytte det vi har? Særlig når vi ikke har en konkret plan. Vi skal bare gjøre oss attraktive, det er ingen garanti for at noen faktisk «kommer til oss».
Det sier seg selv at kommuner med kystlinje er de kommunene som må på banen når det kommer til havvind, men heldigvis er det rikelig med urørt areal som kan sikre at Sodevikas kystlinje ikke ødelegges. Utvikling er ikke synonymt med havvind. Det finnes mange andre styrker sommerbyen Mandal kan spille på som ikke innebærer å ødelegge det som gjør oss så spesielle til å begynne med.
Når andre land er grønne av misunnelse over det vi har, hvorfor skal vi være så kjappe med å ødelegge det? For noen kroner i bykassen? Hvorfor er det slik at med en gang ordene «vekst» og «arbeidsplasser» kommer inn i diskusjonen så har man blankofullmakt til å gjøre akkurat som man vil?
Vi er vitne til et skift i kulturen vår, hvor man før var mye bedre til å ikke bare være fornøyd med det man hadde, men også sette mer pris på det. I dag er vi fanget i et rotterace for å jage mer, alltid jage det vi ikke har. På et tidspunkt må vi også stoppe opp og spørre «når er det godt nok»? Hvor mange nye arbeidsplasser er nok? Skulle ikke industriområdet på Jåbæk og Doneheia også jage de samme ambisjoner? Og man må også spørre seg selv hvorfor man flytter til Mandal? Det er jo ikke for å oppleve storbyen. Det er drømmen om en stille og rolig hverdag, med makrellen på snellen og stillheten i hagen.
Utvikling er selvfølgelig nødvendig for alle samfunn, og grønn energi likeså, men når man ser hva akkurat dette er på bekostning av, burde man ikke revurdere? Denne saken har engasjert ekstremt mange, men hvor mange må skrike stopp før man stopper? Nasjonalarven og sørlandsidyllen er i fare og min drøm om å flytte hjem likeså. Det burde ikke være hverandre utelukket, det å ta vare på det tradisjonsrike, og samtidig innovere.
...Og hvis det skulle bli Norge igjen, så blir det nok en annen Sørlandsby som får min arbeidskompetanse. En hvor Sørlandsidyllen enda lever...
Gabriella Klev
På et tidspunkt må vi også stoppe opp og spørre «når er det godt nok»? Hvor mange nye arbeidsplasser er nok?
Berører nedsprengning av Sodevika meg?
Vet du hva du har?