Så snart to album fra barndommen i Brogata på Malmø kommer på bordet, løsner hukommelsen hos begge to.
– Jeg trodde faktisk ikke jeg husket noe særlig, men det er tydeligvis ting som har festet seg i barnesinnet likevel, humrer Kjell Gase Nygaard.
Storesøster Reidunn Nygaard Danielsen har mange bilder av seg og lillebroren i sitt album.
– Det var nok ikke fordi vi var så gode venner. Jeg var eldst av fem søsken, og måtte ofte være barnepike. En gang Kjell brakk kravebenet i en bursdag, kjørte jeg ham like godt hjem i dukkevognen min, forteller Reidunn.
Begge søsknene ler godt av minnet, selv om det nok var smertefullt for en av dem.
Fakta om Mandal 1931–1941
Kjent familie
Familien Nygaard er kjent for de fleste i Mandal. Familien eide og drev avisen Lindesnes i tre generasjoner, og har i tillegg vært aktive innen politikk, kultur og foreningsliv.
– Vår «stamfar» het Gustav Edvin Olsen, og han flyttet til en gård som het Nygaard i Sør-Audnedal. 1.januar 1900 tok han gårdsnavnet Nygaard, og han var den som kjøpte Lindesnes avis i 1909, etter å ha vært redaktør fra 1898, forteller Reidunn.
– Vår familie var aldri noen økonomisk overklasse. Avisen gikk rundt, men alt av overskudd ble investert i bedriften. Og jeg, min far og min bestefar brukte all tid og energi på avisen, forteller Kjell.
Kjell utdannet seg som typograf i Oslo, giftet seg der, og ble i hovedstaden i ti år.
– Det var aldri spørsmål om jeg skulle flytte hjem til Mandal og jobbe i avisen, men når. Jeg har som livsfilosofi at man må forsøke å trives der man bor, uansett hvor det er, sier Kjell tankefullt.
Bananbåt
Storesøster Reidunn hadde enda større utferdstrang. Etter handelsskole og jobb hos kemneren, reiste hun rett og slett til sjøs. På en bananbåt til Sør-Amerika og New York.
– Det er det klokeste jeg har gjort, sier Reidunn entusiastisk.
Begge søsken er helt bestemte på at det er lurt å bo andre steder enn på hjemstedet.
– Det er ingenting som tilsier at det beste stedet for deg er der du er født. Alle har godt av litt luft under vingene og nye inntrykk, mener Kjell.
– Jeg tenker også at det er litt trangt å bare bo i Mandal. Jeg tror årene borte fra byen har gjort oss mindre sneversynt, legger storesøster til.
Begge har likevel mange gode minner fra sin barndomsby, selv om de i utgangspunktet altså ikke trodde de husket noe som helst.
De harde 30-årene
Verken Kjell eller Reidunn kan huske at de hørte noe snakk om økonomi fra de voksne, selv om hele verden var rammet av en finanskrise i 30-årene.
– Vi stoppet strømper, hadde få leker, fikk sjelden noe nytt, men det var jo sånn alle hadde det. Vi visste ikke om noe annet, og jeg kan aldri huske at vi savnet noe økonomisk, sier Reidunn.
Likevel var det veldig stor stas da det kom pakke fra tante Nora i Amerika.
– Jeg hadde mange fine kjoler takket være henne, minnes Reidunn.
– Og jeg hadde cowboydrakt, ler lillebror Kjell.
En pengesum husker likevel Reidunn ekstra godt:
– Vår mormor var svært religiøs, og jeg husker hun ga meg 1 krone og 50 øre hvis jeg lovte å ikke gå på kino. For henne var kino «djevelens verk», sier Reidunn og rister smilende på hodet.
Magiske Kvisla
Søskenflokken vokste opp i Brogata på Malmø, bare noen meter unna elva Kvisla som kunne by på mange spennende aktiviteter.
– Den gang kunne vi ro fra Kvisla og helt til Sjøsanden, men nå er det jo helt grodd igjen, sier Kjell.
Reidunn husker at hun om vinteren kunne sitte på kjøkkenet og ta på skøyter, og løpe ned til elva da isen hadde lagt seg. Det bringer et minne fram hos Kjell som begge to ler godt av.
– Husker du naboen, Wahlin? Han var svensk, og en voksen mann. Men så snart det kom litt is på Kvisla var han ute og gjorde piruetter på kunstløpskøytene sine. Det var vinterens store underholdning. Det morsomste for oss barna var nok likevel dessverre da han midt i en piruett gikk rett gjennom isen, og måtte hentes opp med en stige. Det syntes vi var forferdelig morsomt, ler Kjell.
1921 - 1931: 100-åringen Hannemor er byens hukommelse
Krigen kommer
Tidlig i april 1940 ringer den firkantede sveivetelefonen hjemme i spisestuen hos familien Nygaard. Siden far Viktor var redaktør i avisen, var de en av få familier som hadde telefon. Det var heller ikke mange som hadde radio hjemme.
– Søsteren til vår hushjelp var den som ringte. Hun fortalte oss at det var krig i Norge, forteller Reidunn.
Barna opplevde det som skummelt, og Kjell var rask med å spørre sin far et viktig spørsmål:
– «Kan jeg gå på gata uten å bli skutt?», spurte syv år gamle Kjell.
– «Vi får se», svarte den sindige avismannen Viktor Nygaard.
Fire barn og deres høygravide mor ble samme ettermiddag evakuert med buss til Holum. Der ble de i trygghet i noen uker, men var hjemme igjen da yngste søster Tullemor ble født 8. mai den samme våren.
– Mandal var langt unna krigshandlingene, så vi opplevde ikke noe dramatisk i forhold til tyskerne. Det som gjorde mest inntrykk på meg var en marsjerende tropp tyskere som tok matpause på «Trekanten» rett utenfor huset vårt. Jeg ble helt sjokkert da jeg så at de slukte rå egg til lunsj, forteller Kjell 80 år senere.
Reidunn og Kjells far Viktor var aldri positiv til tyskerne. Han ville ikke en gang gi dem et glass vann da de banket på og spurte. I 1944 ble han arrestert for motstandsarbeid, og han satt på Grini fram til frigjøringen i mai 1945.
Glad lek
Når hukommelsen først er satt i sving hos to blad Nygaard, kommer de på mye gøy de kunne finne på under oppveksten på Malmø.
– Det var mange barn rundt omkring her, og vi lekte masse ute, forteller Reidunn.
Og i kor nevner de «Slå på jur» , «Vippe ala», bading i Ullsvika, og tur med dukkevogna til fantebåtene som lå i Grønnvika.
– Jeg husker også at vi hadde tresko fra treskofabrikken. Mine var røde og blå, minnes Reidunn.
– Mine var sorte, forteller Kjell. Og legger ettertenksomt til at han faktisk spilte fotball med tresko, noe som ikke var helt ufarlig for motstanderne.
– Også hadde vi «skobespar» på treskoene, husker plutselig Reidunn.
«Skobespar» var små jernknotter som ble festet under treskoene for at sålen ikke skulle slites så fort.
Fakta om Mandal 1921 - 1931
Hukommelse
– Det var pussig så mye vi husket når vi først var i gang, smiler Kjell og blar i albumet.
Reidunn er også overrasket over hvor mye som dukket opp i hukommelsen.
– Jeg har ikke tenkt på disse minnene på mange år, men det var hyggelig å huske tilbake. Vi hadde det veldig greit i lille Mandal tross økonomisk krise og tysk invasjon, mener Reidunn.