Bygda som nekter å dø mot alle odds

– Vigmostad var en landbruksbygd, preget av små gårder. Mange bønder kunne ikke livnære seg av gården alene, noe som gjorde at kreativiteten vokste frem blant befolkningen, sier Sigrid Tufteland.

I motsetning til Vigeland og Spangereid, har Vigmostad slitt med mangel på arbeidsplasser og fraflytting de siste tiårene.

Under kommunesammenslåingen i 1964 var innbyggertallet i bygda på sitt laveste med 589 fastboende. Snart 60 år senere er det bosatt om lag 800 innbyggere som sokner til Vigmostad.

– Jordbruket har vært ryggraden i bygdas næringsliv, men vi har nok ikke hatt tur, for å si det sånn. Vi kunne virkelig trengt folk som turte å satse, samt en kommune som spiller på lag, sier Tufteland.

Fabrikken som endret alt: – Jeg husker godt hvor merkelig det var å komme til et sted uten unge voksne

Kampen mot sparekniven

Hun peker blant annet på Tryland kraftstasjon, Lian Mølle og Sag, Tjomsland Skifabrikk og Spilling Rivefabrikk, smie og vannsag som eksempler på kreative inntektskilder i forrige århundre.

Fra hest og kjerre til elbil på 60 år: – Det har skjedd ufattelig mye, og tidene har endret seg

I nyere tid har bygda i tillegg til de ovennevnte virksomhetene, mistet både posthus, bank, butikk, eldresenter og kommunal skole.

– Skogbruk og jordbruk gikk hånd i hånd her oppe, og teknologien kom oss gjerne litt i forkjøpet. Det er ingenting å legge skjul på at det i mange år har ligget et spøkelse over Vigmostad, og vi har måttet kjempe for det aller meste vi har igjen i dag.

Bøndene i landet har, på lik linje med innbyggerne i Vigmostad, kjempet for sitt levebrød og område.

I løpet av 50 år har 75 prosent av alle norske gården blitt nedlagt. Landbruksdirektoratet mener nedlagte gårder skaper problemer for spredt bosetning.

Bønder på rømmen

I 2022 var det 37.682 aktive gårdsbruk i Norge. Det er en nedgang på 15,8 prosent siden 2012, og nedgangen går raskt. De siste 50 årene har 75 prosent av alle norske gårder blitt lagt ned.

Dette er et stort problem for den spredte bosetningen i landet, ifølge Landbruksdirektoratet.

De fleste bøndene i Norge jobber med produksjon av kjøtt og melk. Pensjonist og tidligere melkebonde, Per Oddvar Lølandsmo, mener dårlig økonomi spiller en stor rolle i den fatale nedgangen de seneste årene.

– Lønnsomheten har gått ned. Små bruk står stadig overfor store investeringer, og mange av de som driver gård, er nødt til å ha jobb utenfor for å finansiere gårdsdriften, sier han.

På 70-tallet tok Lølandsmo over gården etter sin far.

Langs Lølandsveien finnes det fremdeles noen aktive bønder, men frafallet i bygda generelt gjenspeiler den nasjonale statistikken på 75 prosent nedlagte gårder.

På 70-tallet tok han over gården på Løland etter sin far, i en tid hvor melkebøndene var mannsterke i bygda.

– Primært har jeg drevet gården etter min far hele livet. Det var i utgangspunktet ikke planen da jeg leste realfag og så for meg at jeg ville bli lærer i ungdomstiden. Med tiden innså jeg vel at det ikke fantes tålmodighet nok til å terpe samme mattestykke til skoleelever år ut og år inn, sier han og ler.

Fellesbeite høstet frukter

For å skape et større samhold og lengre friperioder, etablerte Lølandsmo og tre andre nabobønder fellesbeite.

– Sammen hadde vi 280 mål med arealer til beiting. Rekorden var vel på i overkant av 100 kyr, hvor vi på det meste produserte 200.000 liter melk i året. Det var en fin måte å fordele arbeidsoppgavene på, samtidig som det ga oss alle mer ferie og høstet mange frukter, sier han.

For å belyse nedgangen lokalt, drar Lølandsmo fram en brosjyre fra 1982. I brosjyren står det protokollført hvilke bønder som produserte melk, samt antall liter årlig.

– På den tiden var det melkeproduksjon i mange bruk. Nå er det slik at folk har solgt eller leid ut sin kvote. I dag er det vel bare 5–6 melkebønder igjen her i bygda, sier han og legger til:

– I 1982 ble det hentet 1,77 millioner liter melk fra Vigmostad, fordelt på 31 bønder totalt, sier han.

– Hva tror du i all hovedsak denne trenden skyldes?

– På den tiden var det overforbruk av melk, og produksjonen ble regulert gjennom kvote på landsbasis. I nyere tid har forbruket av melk gått drastisk ned sammen med kvotene. Rundt tusenårsskiftet ble melkekvoten omsettbar, noe som åpnet muligheten for å selge eller leie kvotene ut av bygda. Jeg solgte selv min kvote til Konsmo, sier han.

Pensjonisten påpeker videre at bygda, så lenge han kan huske, har kjempet imot sentraliseringen, som de seneste årene har forsynt seg av en rekke tjenester i bygda.

– Det er vel dette som er utvikling i disse dager. Siden forrige kommunesammenslåing i 1964 har det blitt bygd tolv driftsbygninger her i Vigmostad, etter et røft anslag fra meg og en nabo. Gårdene blir større, men bøndene blir færre.

Antall gårdsbruk i Norge:

Kilde: SSB

Rolf Steinar Bergli, leder i Lindesnes historielag.

Tønnestav og produksjon av ski

Rolf Steinar Bergli, leder i Lindesnes historielag, forteller at skogbruk i årevis har sørget for mange arbeidsplasser i Vigmostad.

– Blant annet var tønnestav en viktig inntektskilde i mange år. Tønnene fra Vigmostad ble fraktet til Snig og deretter til Vestlandet. Mange lokale ungdommer bidro med å laste varene på båter, sier han.

Den mest kreative virksomheten som vokste frem i bygda under forrige århundre, mener Bergli var skifabrikken.

– Skifabrikken på Tjomsland var nok en veldig eksotisk virksomhet for mange såpass langt sør. Skiene ble solgt over store deler av landet og var både før og etter 2. verdenskrig veldig populære, sier han.

Det var Peder Tjomsland som startet fabrikken på begynnelsen av 1900-tallet.

I startfasen ble skiene av eiketømmer laget for hånd, før Tjomsland omsider fikk konstruert maskiner tilpasset produksjonen.

Produserte 2000 par med ski

– Alt av arbeid fra tømmer til ferdigstilte ski ble gjort på fabrikken, sier Bergli.

Inntil sju ansatte hadde fast jobb på fabrikken i flere tiår. Det ble produsert godt og vel 2000 par med ski før bedriften ble nedlagt for godt på slutten av 60-tallet.

Lølandsmo kjenner godt til historien om produksjon av både tønnestav og ski.

– Det sier seg selv at produktene med årene gikk litt ut på dato, og det ble brått vanskelig å tilby varer i tråd med tiden. Etterspørselen for treski kunne jo ikke vare evig, sier han spøkefullt.

Sigrid Tufteland er selv tilflytter, men har bodd over 30 år på Tjomsland i Vigmostad.

– Tidene forandrer seg

Hennes interesse for lokalhistorie begynte med slektsforskning, og hun har blant annet skrevet boken «Levde liv - Vigmostadfolk gjennom 200 år».

– Tidene forandrer seg, og utviklingen i landet generelt er at det meste skal sentraliseres. I og med at det med årene har blitt færre og færre arbeidsplasser her, er de fleste avhengig av pendling til og fra jobb, sier Tufteland.

Søskenparet Rune og Britt Hansen gjorde et siste forsøk i 1992.

– Det er fint med kort vei til arbeidsplassen, framfor å pendle, sa Rune Hansen til Lindesnes avis under åpningen av butikken.

Den siste landhandel

Hun legger til at det har blitt forsøkt å etablere butikk i bygda ved tre anledninger. Søskenparet Rune og Britt Hansen gjorde et siste forsøk i 1992.

– Det er fint med kort vei til arbeidsplassen, framfor å pendle, sa Rune Hansen til Lindesnes avis under åpningen av butikken.

Med årene hopet imidlertid problemene seg opp, og i 1999 måtte bygdefolket engasjeres for å holde liv i butikken. En rekke fastboende gikk da inn og kjøpte aksjer i butikken for til sammen 260.000 kroner.

I desember 2003 var det likevel kroken på døren for bygdas siste landhandel. Gjelden til kreditorene var på 370.000 kroner, og Sparebanken Sør, som eide bygget med pant i varelageret, besluttet derfor å avvikle driften, og lokalbutikken ble lagt ned for godt.

– Når folk kjører til og fra arbeid, stopper de gjerne på de store butikkene utenfor bygdene, og det var nok mye av grunnen til nedleggelsen av butikken her, sier Tufteland.

Drar en parallell med Spangereid

58-åringen pendler daglig fra Tjomsland til Spangereid, hvor hun jobber som ingeniør på GE Healthcare. I forbindelse med fabrikkens 50-årsjubileum neste år, er hun godt i gang med å skrive bok om industrieventyret i Spangereid. Et tettsted som før fabrikkutbyggingen ikke var ulikt Vigmostad.

– Etter at det ble færre arbeidsplasser på gårdene, klarte vi aldri å bygge opp industri i særlig stor skala. Vi får nok neppe til det samme som ble gjort i Spangereid, men samtidig er jeg overbevist om at det finnes muligheter, også i denne delen av kommunen, sier hun.

Hun legger til at kommunesammenslåingen i 1964 utløste store diskusjoner i området. En evig debatt om Vigmostad skulle bli slått sammen med Konsmo eller Vigeland og Spangereid, som valget til slutt falt på.

– Mot slutten av 80-tallet tok inntektene fra GE Healthcare virkelig av, noe som igjen ga gode skatteinntekter til Lindesnes kommune. Økonomien i kommunen var så god at de oppgraderte eldresenteret og alle skoler. Det ble også ansatt mange flere folk i kommunen i denne perioden, sier hun.

Som følge av ny nasjonal skatteendring i 1996, havnet Lindesnes kommune kort tid etter på ROBEK-lista.

Tufteland mener denne endringen bidro til nedleggelse av skolen i Vigmostad.

Den store skattesmellen

Når skatteendringen kom gjennom Ratsøe-utvalget i 1996 ble alt snudd på hodet. Skattereformen NOU 1996: 1 skulle bidra til et enklere og mer rettferdig inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner. For Lindesnes kommunes del medførte dette at en betydelig del av skatteinntektene fra GE Healthcare forvant.

– Kommunen klarte ikke å bremse godt nok og havnet på ROBEK-lista, sier Tufteland.

Det siste som forsvant var skolen, da den ble lagt ned i kommunal regi nyttår i 2014. Den gjenoppstod imidlertid som kristen privatskole til skolestart høsten samme år.

– I 2014 hadde skolen rundt 30 elever, noe som var veldig lavt. I dag er det godt og vel 50 elever på privatskolen, sier Tufteland, som også er styreleder på Vigmostad skole.

Et samlet formannskap i Lindesnes kommune la inn 1,3 millioner kroner til utvidelse av Vigmostad grendehus i 2019. Ifølge Tufteland er dette siste gang kommunen har lagt igjen midler i bygda.

Skolen, bærebjelken i bygda

– For at bygda skal kunne bestå, er vi prisgitt et oppvekstsenter, og kommunen burde se helheten av hvor verdifullt dette er, sier hun og peker på økonomikrisen som nok en gang brer seg i kommunen hun er bosatt i.

58-åringen mener det er synd at det i stor grad strammes inn på helse, barn og ungdom i trange økonomiske tider.

– Akkurat nå er vi glade for å ikke være en del av dette skolesystemet lenger, slår hun fast.

Sigrid Tufteland mener bygda står i fare uten et fremtidig skoletilbud. Derfor står innbyggerne sammen om å kjempe for oppvekstsenteret.

Uten et fremtidig skoletilbud, frykter hun at stedet sakte, men sikkert, vil miste både trygghet og sosialt samhold.

– Dersom skolesenteret forsvinner, tror jeg det vil det skape mye trøbbel, spesielt med tanke på fraflytting av barnefamilier. Det er veldig billig å bo her, noe som allerede har vist seg å tiltrekke seg andre folk en småbarnsforeldre, sier hun.

1 / 4

Andre

Inntil videre er dugnadsånden fremdeles sterk i bygda som nekter å dø. Det mener Tufteland kommer av samhold og tilhørighet gjennom generasjoner.

– I årene fremover må bare fortsette å klore oss godt fast, sier hun.