Det handler ikke om antall drepte, sier Janne Haaland Matlary. Det er måten det skjer på. Hvis vi lar det være premisset, finnes det, som vi kan se hver eneste dag om vi orker, en svimlende mengde dokumentasjon som viser de groteske resultatene av Israels fremferd. Jeg velger å gå i detalj: Videoer av små kropper med hjernen hengende ut av hodeskallen. Fedre som samler sammen restene av barna sine, en arm her, et bein der. Barn som på mirakuløst vis har overlevd, men mangler armer, bein og familie. Videoer av palestinske ungdommer som skytes og drepes av israelske soldater. Videoer av palestinske barn i bur, plassert der av israelske soldater. Videoer av israelske soldater som tramper på hodene til palestinske fanger. Videoer av israelske soldater som urinerer på palestinske fanger. Videoer av israelske tanks som ruller ubesværet over palestinske lik. Vi vet at kvinner må få utført keisersnitt uten bedøvelse, og så er det videoene av spedbarna som ligger utenfor kuvøsene sine. På videoene puster noen av dem fortsatt, men det gjør de sannsynligvis ikke når jeg skriver dette.

Haaland Matlary synes i sitt innlegg å ta på seg rollen som dommer i en slags konkurranse i bestialitet, hvor Israel etter hennes mening tar seg best ut. Det får stå for hennes regning.

Når det kommer til massakrer, er Israel ingen nybegynner. Massakrene på palestinere utført av ulike israelske militser er mange. Noen av dem vi kjenner til foregikk i Tantura, DeirYassin og Safsaf og er på tross av Israels tunge sensur godt dokumentert. De er del av det israelerne kaller frigjøringskrigen, bedre kjent for palestinerne som al Nakba, eller katastrofen, som også innebar fordrivelsen av 750.000 mennesker. Aldrende palestinere opplever nå al Nakba for andre gang i sine liv, mens de venter på å bli bombet inn i evigheten. Hvis de ikke dør av tørst eller sult først.

Jeg siterer fra Linn Stalsbergs sak i magasinet Agenda 14.11.23: «Terroren og kidnappingen (7. oktober) kunne selvsagt blitt møtt med forhandlinger, fangeutveksling, rettsforfølgelse og annet sivilisert. Det var ingenting som tilsa at Israel måtte svare med en fullskala krig og total fordervelse. Men når man vet at det overordnede målet er å presse palestinerne vekk, så lar man ikke en sjanse gå fra seg».

Amerikansk UDs bekreftelse av Hamas’ tilstedeværelse på Shifa-sykehuset er ikke en sannhetsgaranti. Erik Skare, forsker i midtøstenstudier ved UiO, er blant dem som sier at det ikke er noe som tyder på at Hamas gjemmer seg der. Israel har påstått at Shifa-sykehuset er et militært hovedkvarter i over 10 år, uten å presentere konkrete bevis. Det er egnet til å vekke bekymring. For som Haaland Matlary selv skriver: «... man vet at Israel har det vi trodde var verdens beste etterretningssystem, Mossad og Shin Bet». Og uansett hva man velger å tro: Én krigsforbrytelse legitimerer ikke en annen.

I skrivende stund leser jeg at Shifa-sykehusets ledelse har fått én times frist til å evakuere skadde pasienter, internt fordrevne og ansatte til fots mot kysten. Ifølge NRK etterlates 120 pasienter som ikke kan flyttes, blant dem et ukjent antall premature spedbarn. På spørsmål om hvor han ville valgt å befinne seg av Gaza og helvete i disse dager, svarer lege Mads Gilbert helvete.

Beskrivelsene av israelske soldater som på sin blodige jakt etter Hamas angriper sykehus, flyktningleirer, skoler og nå nylig Leger Uten Grensers konvoi med 137 forsøkt evakuerte sivile mens Benjamin Netanyahu beklager at Hamas bruker sivile som skjold, får meg til å tenke på Golda Meirs ord: «Vi kan tilgi at araberne dreper våre sønner, men vi kan aldri tilgi at de får oss til å drepe deres.»

Ifølge Haaland Matlary benytter jeg det meste av min spalteplass til ikke bare å forklare Hamas’ terrorhandlinger, men å unnskylde dem med hvor «ille Israel er». Det finnes selvsagt ingen unnskyldning god nok til å drepe uskyldige sivile. Jeg tar sterk avstand fra Haaland Matlarys insinuasjon. Min sympati ligger ikke hos Hamas. Den ligger hos palestinerne som lever innesperret i Gaza, verdens største fengsel. Hos palestinerne i Israel som lever under et strengt apartheidregime. Hos palestinerne på det okkuperte Vestbredden, hvor ulovlige israelske bosettere, velsignet og i flere tilfeller væpnet av det mest høyreorienterte regjeringsprosjektet i Israel noensinne, jager palestinere fra deres hjem eller trakasserer dem til de ikke orker å bo der lenger. Den ligger hos israelerne som ble drept, bortført eller mistet sine nærmeste under terrorangrepet 7. oktober.

Men hvis man ikke er interessert i en grundig israelsk selvransakelse, er det enten fordi man ikke er tilstrekkelig opplyst om hva Israel har bedrevet av statlig terror, overgrep og bestialitet mot palestinerne de siste 75 årene.

Eller fordi man ikke vil snakke om det.

Det er klart at man, i anstendighetens navn, både kan og skal bruke det ufattelige (over 11.000, økende for hvert minutt) antallet drepte palestinere som argument for at Israel må stoppe sitt folkemord øyeblikkelig, uavhengig av ens politiske syn. Enhver rimelig leser forstår dette.

Når vår felles menneskelighet står for fall, faller vi alle (Lindis Hurum, Leger Uten Grenser).

Charlotte Qvale